Hei hei!
Nå er det lenge siden jeg skrev sist, og kanskje flere er nysgjerrig på hvordan det går.
I tiden etter hjemkost, har formen vært ganske stigende, men som de fleste vet, har jeg slitt med mye bråk og uro utenfor huset. Nå har vi ihvertfall fått innkjørselen tilbake, men gravearbeidet fortsetter opp bakken, og kan vel ikke si at det har blitt roligere av den grunn. Høres ut som grave maskinen starter opp på soverommet kl. 07.00. Det er ikke den optimale roa jeg trenger akkurat nå, og hytta er ikke den beste plassen på denne årstida. Samt at jeg har oppgaver og plikter her hjemme som gjør at det ikke passer seg å dra dit nå.
Hytta har vært mitt fristed, og det har gått bra. Rita og Hanne kom opp helga 12 – 14 oktober. Etter den 15 oktober har jeg prøvd å være hjemme. Noen turer på hotell har det blitt, men med all den frustrasjonen og “tigging” til kommunen om et oppholdssted, blir det til at du ikke orker å engasjere deg til slutt. Det er ikke noe familieliv å dra rundt omkring til forskjellige steder hele tiden som en annen “tater”. Dessuten er det ingen forståelse fra kommunens side når det gjelder min situasjon/helse, og det jeg har vært igjennom i Russland og etter hjemkomst. Det siste tilbudet jeg fikk fra kommunen, var en hybel på Hommelvik Helsetun. Uten TV og internett. En “knallhard” seng som gjør at det blir minimalt med søvn, da jeg har problemer med en tilstand i ryggen som heter Modic, meget smertefullt! Dette er absolutt ingen medisin for min rygg!! Der skal jeg bo…. Det er under enhver kritikk. Både min fastlege, spesiallege innen allmenmedisin og legen fra Russland har sendt attester hvor det står hva jeg trenger etter behandlingen, men det ser ikke ut til at kommunen vil høre på det øret. De har fokusert på fred og ro, å det er jo bra, men litt komfort er vel ikke for mye å forlange, eller??
Jeg skal på ingen måte være utakknemlig, men de kan vel hoste opp noe bedre enn det der. Kommunen på sitt beste!!!!!!
En ting er sikkert. Hjemme kan jeg ikke være så lenge det er arbeid i vegen.
Litt bowling har det også blitt og siste turen gikk til Kristiansund. Der ventet det to kamper på oss. Å det gikk kjempebra. Det ble to kjappe seirer. Jeg for min del spilte ikke mitt beste, men vi vant og det er det som teller 🙂 Selv om summen ikke var den beste denne gangen, så kjenner jeg at kroppen er bedre selv om det blir noen timer i en bowlinghall.
NM for veteraner har jeg også vært med på. Dvs. jeg var med som reserve,(noen serier ble det) men sier ikke nei til en tur med de beste gutta 😉 Lenge lå vi å kjempet på toppen og vi endte til slutt på 2.plass og tok med sølvet hjem til Trondheim. Kjempe trivelig helg med de gode og fine “eldre” juniorene i klubben 🙂
Sølvguttene 🙂
Alt i alt har det vært en fin måned, men nå bør de bli ferdige med vegen snart, så det går an å få litt ro i kroppen……. kjenner jeg begynner å bli “lei” av hele denne situasjonen 🙁 Tross alt har jeg holdt humøret oppe og vet at jeg har gjort det rette ved å ha tatt dette valget å gjennomføre denne behandlingen. Ser fortsatt lyst på tiden fremover selv om det er noen “humper” på veien 🙂 Dette er vel på en måte min “rollercoaster”, for formen har tross alt vært god hele tiden, uten de store nedturene 🙂 Krysser fingre og det som er for at det fortsetter på denne måten, så tror jeg fremtiden ser bra ut. 🙂 🙂
